Bretur i Jostedalen

I uke 38 gikk turen til Jostedalen hvor breundervisning var temaet. Det var en fire dagers tur med ulike dagsturer på forskjellige brearmer som springer ut fra Jostedalsbreen. Brevandring og praktisk undervisning på bre er noe som var nytt for de fleste i gruppen. Vi har hatt litt teoretisk undervisning i klasserommet om breers oppbygning og deres krefter og utvikling, så det var spennende og interessant og være i et bremiljø for å se på landskapet, og ikke minst gå på breen og bevege seg i noe som for meg og mange andre var et helt nytt terreng og element.

I tillegg til Linda hadde vi med oss fire innleide breførere som var godkjent gjennom Norsk Fjellforum eller Norske Tindevegledere som skulle sørge for at vi skulle få en lærerik og trygg ferdsel på breen. Målene for turen var å bli bevist på ulike alpine farer ved brevandring, i tillegg var det mye fokus på bevegelsesteknikk med stegjern og bruk av isøks, sikker brevandring i taulag på blåis og hjelperedning. Vi brukte også mye tid på geologi og pratet om hvordan breene kan forandre et landskap.

Videre i innlegget skal jeg skrive litt generelt om en bres oppbygning, og litt om alpine farer man kan oppleve ved å være i et brelandskap.

Isbreens oppbygning

Den vanligste er definisjonen av hva er isbre er, er utviklet av Ahlmann: ‘’En bre er en masse av snø og is som vesentlig ligger på land og som er, eller har vært, i bevegelse.’’ (Nesje, 2012, s. 10). Av alt ferskvannet vi har på joda består 70% av is og snø, dette er dermed den dominerende kilden til ferskvann. Isen på Antarktis utgjør om lag 90 % av ismassen vi har på jorda, og er den desidert største samlingen is i verden (Nesje, 2012). 

Vi kan skille mellom flere forskjellige type isbreer, i Norge er Jostedalsbreen og dens brearmer den største. Selve Jostedalsbreen er en platåbre, noe som betyr at den dekker et større fjellområde og kan ha flere brearmer som strekker seg ned i daler (Nesje, 2012). Breens høyeste punkt er Høgste Breakulen og ligger på 1952 meter over havet, og oppe så platået er det relativt flatt og ikke så stor variasjon i høydemeter, mens brearmene kan strekke seg langt nedover i dalene rundt, der for eksempel Nigardsbreen som vi var på kommer ned til rundt 300 meter over havet.

En bre er et plastisk legeme som vil bevege seg nedover dalsider med tyngdekraften. Breen får næring i et akumulasjonsområdet, som er det øverste området på breen med mest nedbør, så vil denne næringen, som er snø, presses sammen og oksygenet vil presses ut og etter hvert omdannes til is som vil skli nedover i de ulike dalene og danne brearmer. Nede i brearmene og på bretungen mister isbreen mer næring gjennom smelting en den får tilført, dette området kalles ablasjonsområdet. Bretyper skilles i hovedsak på dens morfologi og dens fysiske egenskap. Morfologien omhandler breens utseende, mens fysiske egenskaper omhandler breens påvirkning på området rundt, som klima, landskap, natur, økologi og geologi (Nesje, 2012).

Alpine farer

Over alt i verden vil man kunne oppleve farlige situasjoner, men i alpinområder vil man fort kunne havne i farlige og ugunstige situasjoner som kan være vanskelig å komme seg ut av. Med Alpine farer mener man farer man kan oppleve og utsettes for bare ved å bevege seg i et alpint terreng (Den Norske Turistforening, 1999).

Opplevelsen av farlige situasjoner er en subjektiv oppfatning, men i et alpint terreng snakker man også om objektive farer, som omhandler om hvordan naturen rundt deg vil kunne skape farlige situasjoner uten at man nødvendigvis provoserer dem fram. Risikovurdering er derfor et nøkkelbegrep derom man skal ferdes i alpine områder. Ved å alltid kunne forutse farlig situasjoner før det oppstår er man bedre forberedt for å takle dem, og evt. unngå dem. En opplevelse eller situasjon kan for noen føles farlig, mens for andre ufarlig, dette handler om personlig kontroll og erfaring ved å oppholde seg i alpine områder, og kunne kjenne sine egne ferdigheter og begrensninger er viktig i alpine områder. Naturen gjør ingen forskjell på folk, men man kan bedre sine odds ved å bedre sin kunnskap, erfaring og forutsetning (DNT, 1999).

I et breområde er den mange farer som ligger latente fra naturens side, og ved bare å oppholde seg i område vil man utestete seg for en risiko. På turen vi var på i Jostedalen gikk vi på brearmer som ligger i daler, og i et område som dette er steinras og steinsprang ikke uvanlig. Dalsiden rundt en bre er også i endring slik som breen, ved forvitring og frostsprengning er sjansen for ras relativt stor. I tillegg er det i et breområdet mye nedbør, noe som også kan framprovosere steinras. Dette er en overhengende objektiv fare man kan oppleve selv før man har nådd inn til breen.

Når man først kommer inn til breen er det andre farer som kan være mer truende. Kalving av store blokker fra brefronten skjer støtt og stadig, og særlig rundt breporten, der elva kommer ut. Dersom brefronten er veldig blå kan dette tyde på at den ofte kalver, da rekker ikke silt, sand og jord å feste seg til isen før det blokkene raser. Ved vandring på breen skal man i utgangspunktet ikke falle, dette kan skape svært farlige situasjoner. For å vandre på breen krever det tilstrekkelig med utstyr og kunnskap, for å gjøre det så sikkert som mulig. Stegjern og øks er helt essensielt, men sele, slynger tau, isskruer og karabiner er også noe man absolutt bør har med. En isbre er alltid i bevegelse og det dannes store sprekker i isen som kan bli flere titalls meter dype, noe som utgjør en stor fare. Også i dette tilfellet handler det om risikovurdering og kjennskap til egen og andres kunnskap og forutsetning for å ferdes trykt. Man kan velge å gå trygge og enkle veier, framfor brette og krevende.

 Andre farer som er spesifikt ved vandring på bre er å bli snøblind. Snø og is reflekterer UV-strålene fra sollyset så det blir veldig mye skarpere. Snøblindhet er en forbrenning av hornhinna i øye og er veldig smertefullt i flere dager i etterkant (DNT, 1999). I tillegg er forfrysning av fingre og tær ikke uvanlig eller hypotermi som er en generell nedkjøling av kroppen. Dette kan skjer dersom man ikke har med tilstrekkelig med klær og utstyr eller at været endres. Dersom kroppstemperaturen faller med noen få grader vil kroppen slutte å fungere slik den skal. Hjernen og rasjonell tankegang forandres, noe som også kan gjøre at man utsetter seg for andre farer.  Konsekvenstenking vill være nøkkelen til en sikker tur, det er derfor viktig å velge tur etter evne (DNT, 1999).

Det er alltid interessant å lære gjennom praksis, og ikke bare sitte inne i klasserommet å lære teoretisk om isbreer og hvordan de påvirker landskapet. Det blir tydelig og enklere å forstå hvordan en bre kan forandre et landskap når man fysisk har vært i det og sett det. Vi hadde med dyktige veiledere som lærte oss mye om både breens historie, oppbygning og dens krefter, i tillegg til hvordan man trygt kan ferdes på den. Ved å ha nye veiledere hver dag fikk vi også se forskjellige lederstiler og de ulike veilederen hadde forskjellig kunnskap om brelandskapet og ulike pedagogiske måter å lære bot på. Dette var også veldig interessant å se fordi mange av oss selv skal bli friluftsveiledere for ulike grupper.

Litraturliste

Den Norske Turistforening. (1999). Breboka, Håndbok i brevandring. Oslo: Den Norske Turistforening. 

Nesje, A. (2012). Brelære. Kristiansand: Høyskoleforlaget.