Høyfjellstur
Høyfjellstur
Dette er den andre turen vi har gjennomført med B2
friluftsliv. Turen gikk fra Grinde ved Leikanger til Sogndal. Det var en tur
som gikk fra fjord til fjell og tilbake til fjord hvor vi bevegde oss gjennom
flere ulike plantemiljøer og landformer. I gruppen er det varierende erfaring
med fjellturer over flere dager, så det var for mange svært en lærerikt,
interessant og utfordrende tur.
Turen fra Grinde til Sogndal er på mellom 3-4 mil avhengig
av rutevalg, det er også mye endring i stigning, høyde, terreng og miljø. Turen
gikk over fem dager, der to av dagene var med veileder og tre dager som en egenferd
i en gruppe på fire. På egenferden fikk vi frie tøyler til å planlegge hvor
turen skulle gå. I forkant av turen skulle vi i gruppene utformet en plan
A-plan ut ifra hvor vi ville at turen
skulle gå, og en B-plan som et
alternativ dersom det skjedde uforutsette hendelser som endring av være eller
slitne kropper og en kriseplan dersom vi måtte komme oss rasket mulig til
sivilisasjon eller evt. ringe etter hjelp.
Starten av turen, da vi hadde med veileder var det stort
fokus på innføring i orientering og naturkjennskap, disse målene skulle vi også
ta med oss inn i egenferden, i tillegg til fokus på ferdsel i fjellet,
bekledning, pakking av sekk, finne og slå en god leir og generell
friluftsglede. Gjennom hele turen fikk vi diskutert veivalg og orientering, vi
snakket mye om ulike planter vi passerte og forskjellige landformer vi gikk i. Her
kommer det litt om ti ulike planter og trær fra fjord til fjell.
Furu – Pinus
sylvestris
Furu er et vanlig tre som finne i Norge. Det tilhører
furufamilen og kan bli opptil 35 meter høye. Furu kan vokse godt i en grund og
næringsfattig jord der flere andre trær sliter med å vokse. Furustammen vokser
sakte, men kan bli svært gammel 400-500 år før den dør. En furuskog har flere
verdier, både en økonomisk verdi i form av at den har i lang tid vært brukt som
treverk til husbygging og møbelproduksjon. I tillegg er furuen svært tørr og
egner seg bra for å lage bål. Furuskog finnes i nesten hele landet og har i sør
Norge en høydegrense på rundt 950 meter over havet (Kristoffersen, 2011)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Gran – Picea abies
Granskog utgjør den største prosentandelen av skog i Norge.
Det er en treslag som kom til Norge fra øst for omtrent 2500 år siden. Grana
kan forveksles med furu men den har litt kortere nåler og lange hengende
kongler. Gran er det treet i som har størst økonomisk betydning både i form av
trevirke til papir og tømmer, i tillegg til den tradisjonelle verdien i form av
juletre. Grana kan vokse opp til omtrent 800 meter over havet og har av den
grunn ikke kommet naturlig til Vestlandet. Grantreet har ikke klart å spre seg
over fjellkjeden som deler Norge på langs, men den har blitt plantet i store
skoger på Vestlandet (Kristoffersen, 2011)
foto ©: Rolv Hjelmstad
Sølvvier – Salix Glauca
Sølvvier er en liten busk som kan vokse i toppen av
tregrensen. Bladene på busken er grålodne og butte med flate kanter. Sølvvier
kan gjenkjennes med sin sølvfarge på undersiden av bladet. Det er en busk som
trives i høyden den høyeste noterte busken i Norge er i Jotunheimen på 1900
meter over havet (kristoffersen, 2011).
foto ©: Rolv Hjelmstad
Museøre – Salix
Herbacea
Museøre er en liten krypende buske med mesteparten av sitt
greinsystem under jord. Busken tilhører vierfamilien. Museøret vokser godt i
snøleiet høyt opp i fjellet. Høyest noterte vokse sted er i Jotunheimen på 2170
meter over havet. Når snøen omsider smelter utover på våren trenger museøret
kun noen få uker med fine forhold for å blomstre. Museøret har fått navnet sitt
fordi bladene kan minne om ørene til små mus (Kristoffersen, 2011).
Museøret vokser fram under det tykkeste av snø, og har en
svært kort sesong til å blomstre. Dette litt treet er noe av dem mest hardføre
som slår rot i den norske fjellheimen (Høyhjelle, 2005)
foto ©: Rolv Hjelmstad
Ask – Fraxinus excelsior
Ask er et løvtre som kan vokse og bli mellom fra 15-20 meter
høyt i Norge. Den har en stamme som er gråbrun og glatt og lett å forveksle med
Alm. Det tilhører oljetrefamilien og sprer sine frø gjennom vindpollinering.
Ask er et varmekjært tre som i Norge kan vokser villt i edeløvskoger, og derfor
ikke så rart at det finnes nede ved havet. Ask er en type tre som passer fint i
alleer og parker (urtekilden, 2016)
Ask kom til Norge om lag 5000 år f.kr, og det har en svært
lang tradisjon innenfor medisin. Barken inneholder et stoff som kan virke
sammentrekkende på små blodårer, barken har derfor tidligere blitt lagt på åpne
sår for å stanse blødning. Askens kjære skal også ha vært brukt både å benbrudd
og ormebitt, men den har også en innvendig effekt mot for eksempel sur mage
(Urtekilden, 2016).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Engsoleie –
Ranunculis acris
Engsoleie tilhører soleiefamilien og er en av de vanligste
plantene i Norge. Blomsten er på
folkemunne ofte omtalt som smørblomst etter en gammel barnelek der blomsten
skulle kunne avsløre om en person var en smørelsker, dersom den gav et gjenskinn
hvis man holdt den under noens hake. Blomsten er knallgul, og hele planten er
giftig, og beites derfor ikke, så den får fritt som til å vokse i tusentall
dersom forholdene tilsier det. Det er en blomst som kan vokse i stort sett alle
naturtyper fra åpne enger til snaufjellet og i snøleier (Kristiffersen, 2011)
Engsoleien er en flerårig planter som blir mellom 5-75 cm
høy, som også derfor kan trives godt under snøen i snøleiet hvor den kan
overleve vinteren (Vik, 2014)
foto av Mattias Wenström.
Tepperot – Potentilla
erecta
Tepperot er en blomst med gule blader som tilhører
rosefamilien. Blomsten er lett å gjennkjenne ved sine grovtakkede og store
stengelblader, i tillegg har den en karakteristisk rødfarget rot man kan se
dersom man drar den opp. Blomsten vokser ofte i store tuer, og i sør setter den
ikke store krav til jordsmonnet eller voksested, men lengre nord krever den en
mer næringsrik jord. Det er den rødlige
roten som har gitt blomsten navnet tepperot. Roten inneholder mye garvestoff og
er opp gjennom tiden blitt brukt som medisin mot fordøyelsesbesvær, kolikk og
løs mage. Blomsten er forholdsvis vanlig i fjelltraktene, men lengt nord trives
den best i lavlandet, i Norge er den høyest registrerte tepperoten på 1320
meter over havet (Kristiffersen, 2011)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Bringebær
– Rubus idaeus
Bringebær er en flerårig plante, som betyr at den ikke dør
gjennom vinteren. Plantens blader er trekoblete og hvite på undersiden, med en
beskjeden hvit kronbladet blomst. Utover på sommeren utvikler disse buskene
bringebær, som er et av de mest populære villbærene. Planten setter ikke store
krav til voksested, men litt krav til en næringsrik grunn, man kan derfor finne
bringebær opp til skoggrensen, i veikanter, kratt, hogstfelt og i løvskog.
Bringebæret er innholdsrik både på garvesyre og vitaminer, og egner seg godt i
syltetøy og saft, bladene har også blitt brukt til urtete. Bringebær planten
tilhører rosefamilien og kan vokse til å bli mellom en halv og en meter høyt.
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Hvitlyng – Andromeda
polifiola
Hvitlyng er en spinkel dvergbusk, med blader som er smale,
vingrønne og nedoverbøyde. Blomsten er rød i knoppestadiet, deretter lyse rød,
før den er helt hvit når den blomstrer for fult. Planten vokser i sumskog og
myr eller andre fuktige områder. Hvitlyngen inneholder et giftstoff som heter
andromedotoksin, men blomstene med dette stoffe vokser spredt og utilgjengelig
så faren for forgiftning hos dyr er liten. Hvitlyngen er vanlig i hele Norge og
kan vokse hele veien opp til snaufjellet. Planten kan bli mellom 5-30 cm høy
(Kristiffersen, 2011)
Planten har ingen historie innafor folkemedisin, men er
blitt brukt i alternativ homeopatisk medisin. Den skal ha blitt brukt mot
hjerte og karlidelser, men for at planten skal ha noen effekt må man litt svært
tett opptil forgiftningsgrensen (Urtekilden, 2014)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Blåbær – Vaccinium
myrtillus
Blåbær er vårt mest populære bær. Den vokser sammen og kan
danne store matter med blåbærlyng i felt sjikte. Den har en kantete og grønn
stengel, og blåbærets plante klarer seg både over og under bakken. Bæret har en
søt smak når det er modent, med en rødfiolett saft, Bæret er også svært rikt på
antioksidanter, noe som gjør det meget sunt å spise. Bæret egner seg også godt
i både syltetøy og saft og som råstoff i vin. Det inneholder også mye garvesyre,
og brukes som et mageregulerende middel. Planten blir mellom 10-50 cm høye, og
vokser godt i norsk furuskog over hele landet. Høyest noterte voksende
blåbærplante er i Jotunheimen på 1700 meter over havet. Vi kan si at skille
mellom lavalpin og mellomalpin sone går der blåbærlyngen slutter og vokse
sammenhengende.
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Litraturliste
Hjelmstad, R. & Hjelmstad, C. (2016). Utrekilden. Hentet
12.09.2017, fra http://www.rolv.no/index.html
Høyhjelle, K. (26.08.2005). Verdens minste tre.
Namdalsavisa. Hentet 12.09.2017, fra http://www.namdalsavisa.no/arkiv/2005/08/26/Verdens-minste-tre-13517508.ece
Kristoffersen, T. (2011) Det
blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørk
Kommentarer
Legg inn en kommentar